fredag, november 15, 2019

Murmester Øyvind Lauvnes • Postboks 6502 • 4693 KRISTIANSAND S • Telefon: 905 40 707 • Organisasjonsnummer: 970378812

Markøy fyr

PDFSkriv utE-post

RokStories

Fyret på Markøy ble opprettet i 1725, samtidig med at Lindesnes Fyr ble satt i drift igjen etter å ha vært slukket i 69 år.

For å kunne skille fyrlyset på Norges sydspiss fra fyret på Skagens Odde, ble det bestemt at en måtte ha to bluss: ett på Neset og ett på Markøy.

Begge fyrene var såkalte åpne kullblussfyr, hvor fyrgryta var plassert direkte på fjellet. Men i 1822 ble begge fyrene bygget om til såkalte lukkede kullblussfyr, hvor fyrgryta var plassert inne i et lyktehus. Dette var plassert på toppen av et 6-kantet steinfundament med hvelvede åpninger som ledet trekken inn og opp til lyktehuset. Det er dette fundamentet som står igjen på øya i dag.

For å drive fyrene på Lindesnes og Markøy gikk det med ca. 110 tonn steinkull hvert år. Kull ble skipet over fra England eller Skottland og ble mellomlagret i Korshavn og Svinør. Både på Neset og Markøy var det stasjonert ”fyrkarle” som hadde ansvar for brenningen. På Markøy finnes fortsatt tuftene etter bolig og uthus, samt stien som fører opp fra den skrøpelige havna.

Når kullagrene på øya skulle fylles, ble bygdefolket purret ut for å bære. Og for å få det til måtte det fristes med brennevin. Det store forbruket av ”fyr-sprit” ble påklaget, men forsvart med at det ellers ville være umulig å få folk til oppgaven.  

Fyrforvalteren bosatte seg på Sælhovden, ved uthavna Sælør som ligger midt mellom Lindesnes og Markøy. Der hadde han utsikt til begge fyrene og det hevdes at han hadde montert en kanon fra sitt utsiktspunkt, hvor han kunne smelle av en salutt, dersom han mente brenningen ikke var tilfredsstillende.

Det er også tegn som tyder på at det måtte vært en både varm og sotete jobb å stå oppe i lyktehuset og passe brenningen. Røyk og sot førte nok til at vinduene måtte pusses både titt og ofte, og det var neppe et ”inneklima” som hadde tilfredsstilt dagens krav. Noen har også hevdet at mangel på oksygen førte til at fyrvokteren risikerte å svime av der inne.

I dag vet vi ikke så mye om selve driften av de lukkede kullblussfyrene. Et komplett anlegg er riktignok bevart ved Nakkehoved i Danmark, hvor en kan studere de tekniske og bygningsmessige detaljene, men ellers må en ta til takke med det som er bevart i skriftlige kilder i arkivene. Lindesnes Fyrmuseum har nå et samarbeid med Statsarkivet i Kristiansand og Nasjonalbiblioteket i Kjøbenhavn for å skaffe fram mest mulig informasjon om denne tidligste epoken av norsk fyrhistorie.

I tillegg til fyrene på Lindesnes og Markøy, var det fire andre kullblussfyr i Norge: Ferder, Kvitsøy, Villa og Runde.

6a_rjan_p_marky

På Markøy manglet vi allt av materialer for å kunne utføre den jobben vi var tiltenkt, å tilbakeføre deler av en fyrruin. Det eneste som fantes på toppen av denne ugjestmilde holmen ytterst mot Nordsjøen, var en vannpytt med ferskvann. Ja selvfølgelig, restene av ett gammel kull fyr stod der. Å komme inn til denne vesle øya, med ei lita jolle, var for så vidt ganske greit når havet lå blega og det var sommer. Men så fort det blåste opp til frisk bris, så ble det så og si umulig å komme i land. Det var ingen brygge en kunne legge til ved, men en kanal som vi kunne gå inn i og fortøye jolla. Hele dagen holdt vi øye med vær og vind, redde for at vi ikke skulle  komme oss inn til fastlandet på ettermiddagen.

 

På grunn av beliggenhet og klimaet så ble dette ett prosjekt som strakk seg over flere år, fra 1998 og frem til sensommer 2001, altså fire sommere på Markøy. For å komme godt i gang hadde Helge Solli hos Vest-Agder Fylkeskommune, nå byantikvar Kristiansand, klart å engasjere Forsvarets redningshelikopter fra 330 skvadronen på Sola. De tok dette veldig seriøst og stilte med ett mannskap på 11 personer og fløy en hel dag, kun med ett par timers pause i form av drivstoff fylling på Lista. 12 turer mellom industriområdet på fastlandet og Markøy gjorde at vi kunne puste lettet ut. Teglstein fra Falkenløwe i Danmark, ulesket kalk, vanntank, aggregat, arbeidsbrakke m/vaierfester, og masse utstyr og verktøy ble servert oss nærmest på ett sølvfat.

Etter to sommere på Markøy var det slutt på kalkmørtelen, vi måtte begynne ta med ett par sekker i båten ut. Det ble jo god trening etter hvert når en skulle bære 25 kg på skuldra eller i ryggsekk, de 200m opp til toppen av Markøy. I midten av August 2001, ble arbeidet avsluttet fra min side. Da hadde vi ryddet bort søppel og utstyr, det som gjensto var arbeidsbrakke og noen hundre teglstein som skulle fjernes på dugnad. Så da vi forlot Markøy kunne du se en hvitkalket fyrruin også godt synelig fra Lindesnes fyr.

 

 

 

Kontakt: Fylkeskultur avd. i Vest-Agder

v/Åse Bessesen